Try to remember

Try to remember

En vårdag i 67 kom pappa hjem fra utenriksfart. Han hadde vært i østen, Japan - Yokohama. I sekken hadde han en kassettspiller som han hadde kjøpt til meg. En sånn bærbar mange husker fra den tiden, med lærveske og skulderrem, samt øreplugger og mikrofon. Datidens walkman kanskje. Japanerne var jo langt fremme teknologisk vet vi fra den gang.

På ett kassettbånd hadde han denne låta "Try To Remember", som har blitt ett kjært minne om pappa som hadde vært ute i den store verden og sett, opplevd spennende steder, truffet rare og eksotiske mennesker. Fått med seg Fuijama, sett operahuset i Sydney, fartet gjennom det piratfylte Malakkastredet via Suez og kanskje våknet til "tømmermenn" i Southampton etter en fuktig aften på en havnekneipe. Kanskje lagt fra seg hammeren mens han pikket rust på fordekket og forundret seg over frihetsgudinnen ved innseilingen til New York, nippet til en tequila i Acapulco eller fryst neglene blå i Ancorage en vinterdag.

Pappa hadde alltid mye spennende med seg hjem til mamma og meg. En trekasse fylt med Japansk håndmalt middags- og teservice pakket inn i noe som for meg lignet høvelspon. Rare greier syntes jeg. Håndbrodert kimono til mor. En slik med lange lommer hengende under armene og ett bredt stivt belte som skulle knyttes rundt livet. Upraktisk plagg tenkte guttungen og forsto nok ikke dengang verdien i å kunne tatt vare på slikt kostyme for ettertiden.

Som gryende tenåring forelsket poden seg mer i praktisk nytteverktøy. Slik som ett, syntes jeg, tøfft klipp- og barbersett. Dette elektriske apparatet hadde i tillegg gummiputer og sirkulære kammer og diverse utstyr for massasje av både hodebunn og ømme muskler i armer og ben. Dette måtte jeg ha. "Pappa??, når du går bort vil jeg arve dette av deg!!"
Hvor mye tulling kan man bli??

Da jeg en oktober kveld i 2000 kysset pappa farvel på den fuktige panna hans og han hvisker "gutten min dette gjorde godt", ...."og jeg har aldri fortalt hvor høyt jeg elsker deg gutten min". Da var gummiputene på barbermaskinen morkne og kammene manglet noen tenner og ellers ikke særlig moderne. Middagsservicet inneholdt kun noen dessertskåler hvor det meste av dekoren var vasket bort og kimonoen var kanskje omgjort til mattefiller, hva vet jeg.

Moralen i dette kan utmerket godt være: Ta godt vare på de nære rundt deg, elsk dem og si det ut. Vi har hverandre så kort tid og vi må bruke den tiden som er for hverandre, de materielle ting betyr intet......

"Try to remember the kind of September
When life was slow and oh, so mellow.
Try to remember the kind of September
When grass was green and grain was yellow.
Try to remember the kind of September
When you were a tender and callow fellow.
Try to remember, and if you remember,
Then follow."

Kameraten min og meg

 31.okt 2021

Den grønne skjorta er strøket og hengt i skapet. Buksa brettet pent sammen og ligger med tellekant sammen med genseren.
Beltet og gamasjene er webbet og lagt vakkert i skapet.

Karantenetiden er over og jeg kan dra på helgeperm. Det er 1 mai og sommeren har for lengst inntatt plass.

Her nede kommer den alltid tidlig. Ikke som hos oss, hvor vi ennå grynner til knes i snefonnene og snøfreserne ennå går varm.

Vi snakker 1978. Trandum ligger grønn og vakker. Solen skinner og varmen damper.

Det føles godt å trekke olabuksa over knærne og slenge dongerijakka over skuldrene. Skranglebussen fra Dal er her om en halvtime, så det er bare å ta beina fatt å komme seg ned til busstoppet som ligger noen minutters gange utenfor leiren.

Frihetsfølelsen du kjenner på og gleden over å få en helg i Oslo er til å ta å føle på.
Rom på perminalen i Øvre Slottsgate er bestilt. 1 krone kostet herligheten og da fikk du i tillegg sove på seks manns rom.
Snakk om å være heldig, etter å allerede ha ligget fire uker sammen med syv andre snorkere.

Veien bukter og svinger seg mellom og over slake enger og marker fra Jessheim og ned.
De førtifem minuttene føles som en evighet.

Du hadde lovet og møte meg på busstasjonen ved sentralbanen. Akkurat der vi en gang snublet over Egon Olsen som haster inn i en av de røde telefonboksene med skalken på snei og sigaren hengende i munnviken. Holdt visst på å skyte en episode av Olsenbanden.

Det lure smilet og din halveis mumlende «nåå», som på en måte ble din åpningsreplikk og signatur føltes så familiært og kjært.
Kunne gitt deg en klem, men vi var for sjenert, dessuten var det ikke macho på den tiden å utveksle slike stunt. En klapp på skuldra fikk holde.

Rett på andre siden av gaten ved jernbanetorget, ved munningen av Karl Johan på venstre side lå Burger King.
Den ble stamkaféen vår og vi frekventerte denne utallige ganger. Vi var alltid sultne på den tiden så cheeseburger med pommes-frites og milkshake ble liksom fast meny for oss.

Noen år tidligere dro han hit for å jobbe. Denne kompisen av meg, som jeg vel må betegne som den aller beste. Vennskapsbåndet var sterkt og tett.

Men det startet ikke her. Vi var på noe vis født inn i dette. Vi hadde kjent hverandre hele livet og trått våre barnesko der oppe i den lille bygda ved havet. Kjente hverandre som vår egen bukselomme så å si.

Vi var vel ikke gamle knattene. Tre fire år kanskje da vi begynte å henge i lag.
Fra og med nå lå verden åpen for oss. Vi kunne starte livet og utforske alt det spennende livet hadde å by på.

Burgeren var fortært og jordbærshaken som ofte ble foretrukket av oss begge var hevet inn.
Bare ett par surklinger kunne antydes når vi lot sugerøret sveipe rundt nede i koppen, for liksom å få med seg det siste av godsakene.

Sjelden satt vi lenge i ro og bestemmer oss raskt for å kaste oss på Holmenkollbanen. Opp å se på skianlegget der.

Betale for å se på «gammel mannskit », som du kunne finne på å si når vi ble møtt av ett par gamle tørre plankeski som hang oppspikret på veggen. Ski som kunne vært brukt av Haakon Haakonsen’s redningsmann over Renafjellet.
Men mest sannsynlig hadde disse nok vært under bena på Birger Ruud eller noen av hans samtidige skihelter.

Utforkjøring og hopprenn var noe man ikke hadde noe å lære deg om. Du viste deg tidlig som en fryktløse alpinist og lå ikke noe tilbake for Erik Håker, datidens alpinstjerne eller Bjørn Wirkola som gjorde seg bemerket i hoppbakken.

Snøen hadde knapt lagt seg før du startet med å skyve den sammen til ett lite hopp.
Først hjemme i hagen mellom pappas fiskekasser og linstamper.
Disse bakkene ble fort for små og korte for deg med ambisjoner om noe virkelig stort og luftig.

Det ble å slenge snøspaden over den ene skulderen og begge skistavene i den andre hånda på bakglatte ski i fiskebeinsmønster opp mot det som vi kalte for «myra».

Her var det en naturlig topografi slik at vi lett kunne forme en trettimetersbakke på noen timer strevsomt arbeid med spade og komprimering med skia.
Tilløpet måtte ikke være for kort må vite.
Her tråkket vi løype helt til toppen, slik at de proposjonale metrene i forhold til selve unnarennet nok avvek kraftig fra de offisielle standardene.

Dette ga «Bjørn Wirkola» fart nok til å tøtsje det kritiske punkt og vel så det.
Jeg måtte som regel være «Lars Grini». Sjøl turte jeg sjelden starte helt fra toppen, men kompisen min skulle helt opp.
Man så bare dusken på topplua når han gikk ned i «hockey» der oppe.

Klaaaaaart, kauket jeg. Som om bakken skulle være full av utøvere. Men det var jo bare jeg og han. Jeg peivet med armen som man gjør med flagget og «Wirkola» legger utfor.

I en grusom fart forlater han hoppkanten og veiver med armene nesten som «Laffen» i de gamle snuttene fra filmavisen anno 1949. Eller «Bokløv» med v-stil i svevet. Som jeg kunne tippe på forhånd landet han langt forbi nullpunktet, men lander i breibeint stil og står fjellstøtt. Falle på ski var aldri tema for denne gutten og man så han ikke altfor ofte med snø i hetta og hoppbrillene på skjeve.

Ramle på ski var mere for for oss andre. Som regel nevøen hans og jeg når vi skulle etterape «Erik Håker» som han kunne være når vi møttes til tvekamp i utfor. Bakkene ved myra ble fort for puslete for kompisen vår, så noe mer spektakulært måtte prøves.

Ved foten av fjellet hvor jeg har bestemorhuset er det styggbratt. Hellingene her ligger ikke tilbake for hverken Lyngsalpene eller Hamperokken for den slags skyld. Opp her måtte vi.

Kameraten vår med nysmurt hopplakk under skia, sko etter bror hans og bror hass før han, legger i fiskebein oppover så langt det går, deretter tråkke diagonalt når det blir for bratt. Tråkker seg opp til vi så vidt har kontakt når vi roper. Legger seg i hockey med stavene godt oppunder armene.

Det går fort….. Jævl…… fort. Hører bare et svisj og et sus idet han passerer oss, nevøen hans og jeg. Klapringen fra fiskebeinsmønstrene durer som fra pappbiten vi pleide feste på gaffelen for å lage tøff lyd mot sykkeleikene. Han stanser ikke før han er på linje med «moillbakken», som for de lokalkjente nok kan se for seg er ca 100-150 meter fra foten av fjellet.

Vår tur nå. Hvem er tøffest. Ok, nevøen prøver seg først. Vil nok ikke vise onkelen at han er noen pyse.
Tråkker seg oppover i diagonal. Helt opp der sporet til «Håker» ender. Drar topplua med stor brett og dusk godt nedover ørene. Trekker strikkevottene skikkelig over ermene. Der legger han utfor.

Farten øker raskt på det glatte føret med vekselvis skare og løssnø. Alle vi som har stått litt på ski nedoverbakke kjenner følelsen når farten akselererer og skia samtidig begynner å lugge straks du er på ett parti med løssnø. Det kunne ikke gå bra.

Som forventet tar han ett byks og krøller seg sammen som ei kule. Ski og staver blir som ett skovvelhjul i ren tegnefilmstil og det kunne godt ligne Donald når han får det travelt. Klapringa fra Ski og staver som slår mot hverandre hørtes ut som når man tresket korn med runde trestokker.

Ingen kunne le som kameraten min og det ble nok en femminutters latterkule på alle oss, med påfølgende «gangsperre» i magen dagenderpå.

Etter denne seansen fikk jeg kalde føtter og slapp meg bare ned fra der jeg sto sånn midt i bakken.

Kvelden nærmet seg og etter ett par øl på holmenkollrestauranten ble det tid for å «gjøre byen».
I Akersgata lå den gang Jegerhallen. Dette var stedet for «dæinsebænd» øl og pizza. Her var det tilflytterne møttes og også gjerne damene du ville treffe. Byens desiderte sjekkested en fredagskveld.

Pizzaen her var godt renommert. Her laget de deigen på gammelmåten og drillet å slengte denne veggimellom før den var passe tynn og stor. Favoritten min ble kokt egg og ansjos.

Vi to kunne finne på å smake på det mest rare man kunne tenke seg i livet.
I sju, åtte års alderen ble det sport for oss å løpe på de runde rærene på fiskehjellene for å jakte etter tørket rogn som noen ganger utilsiktet ble hengende igjen i buken når man hengte tørrfisk. Dette var snadder mat for oss. Kanskje var det bare vi. Har aldri hørt om andre som spiste slikt hverken før eller etter.

Jeg ble bundet opp i livslang gjeld til deg denne gangen da du reddet livet mitt. Det hadde seg slik at der ute. Litt ut forbi butikk kaia lå det ett lite hus hvor en eldre mann hadde bodd noen år tidligere. Hytta lå like inntil fiskehjellene, klemt mellom berget der ute. Noen smartinger hadde tillat og føre luftspennet til strømforsyningen inn til hytta like over fiskehjellene.

De runde rærene rullet lett og jeg kom til å snuble mens jeg løp over disse. Jeg griper som i refleks det nærmeste for hånden. Det var selvfølgelig de to strømførende strengene som hang rett over fiskehjellene.

Bang……

Det var som om noen tok kvelertak. Jeg fikk ikke puste. Lungerefleksene nektet og lystre. Hendene som i en krampe lot seg ikke rive vekk fra grepet.
Det man snakker om å se lyset. Se livet passere i revy i dødsangst kan jeg bekrefte. Alt passerte hurtig over netthinnen. Alt jeg hadde kjært, alle milepæler i mitt korte liv ble spilt av i de korte sekundene.

Heldigvis hadde du raske reflekser og slo den ene hånda mi løs og dødsgrepet slapp umiddelbart taket da armene bare falt ned langs siden.

Jaggu hadde jeg sett perleporten og det hvite lyset de snakker om de som har kjent på dette før meg. Nesten møtt min skaper. Men du snøt vår herre denne gangen og han må vente litt til.

Ellers fløt livet sin skjeve gang og livet føltes okay. Som Tuppen og lillemor hadde også vi våre feider. Da fikk vi ikke alltid leke i hverandres gård og skli på kjellerlemmen. Men vi fant alltid tilbake til og hadde utallige overnattinger hos hverandre.

En gang løy vi på oss at vi skulle overnatte hos den andre. Dette var vel hva de kaller å døgne, ungdommen i dag, da vi våket rundt og dro på en våre mange ekspedisjoner til Skreifjorden hvor dere hadde en hytte.

Vi lærte oss å svømme den gangen. I kulpen ved bekken i Jonsbukta tok vi våre første svømmetak. Det var ikke store bassenget. Ikke bredere enn en middels stor jacuzzi. Men stor nok til at to smågutter kunne ta ett par tak før vi var over på andre siden.

Senere da vi ble voksne og du skulle gifte deg, var det meg du spurte om å bli forloveren din.
Jeg glemmer aldri hvor stolt jeg ble at du ønsket nettopp meg. Senere røpet du overfor meg at når du oppsummerte livet ditt, var jeg den beste og nærmeste vennen du hadde hatt.

Disse ordene og denne anerkjennelsen betydde mer for meg enn alt annet jeg hadde ervervet meg opp gjennom livet. Større enn alle fagbrev, alle vitnemål alle godord fra samtlige jobber jeg hadde hatt.

Jeg hadde oppnådd det viktigste i livet. Det å ha en venn.

Du forlot oss så altfor tidlig. Da jeg ble med for å bære deg ut fra kirken den gang føltes det som tomheten var uendelig.
Heldige meg som fikk lov å følge deg på veien i ett livslangt løp.

Bestevenn

Da John Lennon kom på bussen

 10 des. 2021

Jeg hadde akkurat rundet svingen etter den bratte bakken.
Der står hun og veiver frenetisk med den ene armen. Litt før busstoppet, faktisk så nært hjørnet at jeg måtte stå midt i krysset for å slippe henne på.

Hun er så dårlig til beins at jeg må sette på handbrekket og driste meg ut for å høre om hun trenger støtte.
Joda, det trenger hun såvisst.
Jeg skylles ned med en lang tirade om hjemmehjelpen som ikke dukket opp og hjemmesykepleien som ikke skjønner noen ting og hvertfall ikke hadde tatt seg tid med å montere isbroddene på skoene hennes før hun skulle gjøre byen.

Hun hadde klart og komme seg fra huset og ned til veien, men de to-tre siste metrene til bussen ble for lang på det glatte føret.
Der sto hun som en saltstøtte og så ut som hun hadde all verdens god tid. Noe såvisst jeg ikke hadde på min stramme ruteplan.

Hun hadde åndsnærværelse nok til at hun hadde tatt broddene med i en plastpose fra Coop.
Det var som om hun tenkte,kanskje "noen" hjelper meg å få dem på.
Jeg gjorde bare miner til slett spill og satte bussen i gang straks jeg hadde fått henne på plass i ett sete.

Men som i alle eventyr dukker det alltid opp en ridder på vår vei.
Etter ett par stopper og noen gamlinger til,så står han der..

hm....nå er du spent tenker jeg!
Jo der står han i egen person...
det lange håret, skjegget og de runde brillene er ikke til å ta feil av.
Det er som man skrudde tiden tilbake til 1968 hvor han nettopp hadde kommet hjem fra meditasjonsreisen til India og Ravi Shankar var blitt musikalsk inspirasjonskilde for Beatles.
Der står han i snøføyka...John Lennon!

Ikke nok med det,han forlanger honnørbillett. Jeg er over sytti hevder han med overbevisning og rekker meg en tjue-kroners mynt.
Jeg stusser ikke over dette da jeg som gammel Beatle-fan vet at John Lennon er født 9 oktober 1940 og snart runder 73 år.

Han får to-kroner tilbake og setter seg raskt på andre siden av midtgangen og blir sittende rett ved siden av den gamle damen med isbroddene.
På en eller annen måte virker det som den gamle damen må ha vært gammel Beatle-fan, for hun kommer straks i prat med det gamle idolet i det han setter seg
Praten dreier seg om været, den dårlige strøingen av fortauene og turen til postkontoret.

Han tenker nok "Peace on Earth", da han får forespørsel om han kan tenke seg å hjelpe ett gammelt menneske med isbroddene.
Men som den gamle gentleman han tydligvis er, faller han straks for hennes føtter.
Jeg kan ikke dy meg for å tenke på Jesus, der han går ned og vasker Marias føtter.
Men det virker som han har taket på dette, for hun er vinterskodd på en, to, tre

Han ment nok ikke noe vondt i teksten hvor han synger, "Woman is the slaves of the slaves", når han med slik hjertelag slår til og hjelper ett eldre menneske i nød.

Reisen er slutt og det siste "pling" på ruten er over og hun tripper glad og fornøyd for å hente sin pakke på posten og Lennon bare fordufter i mengden.

Siden har jeg ikke sett hverken henne eller ham.

Snipp,snapp, så var eventyret over!

In loving memory of Knut Fagerhaug

 Publisert første gang 2013

Woman is The nigger of The world

Agurkdama tar taxi.

 12 des. 2021

Det er fredfullt på hjemmet. Den eldre kvinnen kan se havet her hun sitter. Hun har god utsikt herfra og kan meget godt se ned mot området hvor hun og mannen så strevsomt bygget opp huset sitt. Hun smiler lett, tross sin sorg over å måtte tilbringe resten av sin tid her. Ofte kommer tankene tilbake fra den skjebnedagen som endret hennes liv.

Det var en vanlig dag for Agurkdama. Vi kalte henne bare det, etter at hun nesten overfalt oss med å tilby plastpose til den halve agurken vi hadde lagt i handlekurven.

Hun hinker i høyt tempo til byen for å handle. Det er aldri på tale om å reise med buss eller drosje. Sommer som vinter skritter hun målbevisst den halve mila mot kjøpesentrene for å sikre seg tilbudene på varer som nesten er utgått på dato.

Frokosten har hun gjort unna før hun er klar for bytur. Brødskalkene hun henter fra brødkuttemaskinene rundt om på supermarkedene er fortært. Brødsmulene fra den blomsterdekorerte voksduken er nøye skrapet opp med en finger og ført til munnen. Skjeen fra syltetøyglasset er slikket ren. Plastbegeret med gomme er vasket og stablet i kjøkkenskapet sammen med rømmeboksene.

Nå når været er så kaldt, verker det ekstra i den ene foten som hun nesten drar etter seg der hun haster mot dagens handletur.
Hun likte ikke ektemannens hang til sterkere drikker. Derfor falt det ofte formanende ord om hans ferd i deres gamle Volvo stasjon etter en «hyggelig» kveld.
Så også en morgen årtier tilbake, mens gemalen hennes ennå var blant oss.

Hun hadde akkurat skjøvet inn den siste solmadrassen og kjølebagen fylt med niste før ferd mot ferielandet. Bakluken smekkes igjen. Hun aner knapt hva som hender, før en knusende lyd og en jagende smerte i ankelen nesten sender henne i drømmeland. Hun ligger omtåket ved bilen og skriker på mannen sin. Han snur seg forferdet i det han hører ropet hennes. Utdrukken og nerveslitt, har han rygget over benet hennes.

Det er bare den siste lange bakken før hun kan skue ut mot byen. Hun må stoppe litt. Et busskur får duge som tak for en liten hvile. Der finner hun frem lommetørklet fra den loslitte håndveska hun alltid har hengende i armen. Handleposen fra butikken, med varer til «røde priser» må hun også sette fra seg.
Ja for det er ikke slik at hun handler alt i byen. Hun tråkker innom nærmeste handel og shopper med seg fra de beste tilbud. Slik bærer hun tungt før hun har nådd byens senter. Somme tider, gjemmes det noe bak stener og skur på hennes vei. Hvorpå hun finner det igjen når hun vender hjem.

Det er trygdedagen. Hun besøker byens postkontor, for å heve månedens lønn. Bankene er ikke til å stole på. Hun tar ut hele pensjonen og putter i lommeboken i veska.
Hvor enkelt var det ikke før, da man fikk sin lønn i pose med noen hundrelapper og noen mynter i, samt sirlig håndskrevne lønnsslipper. Den gang da man hadde renholdet hos skipsmegleren og hvor det alltid vanket ett glass portvin på lønningsdagen.

Selv om hun egentlig ikke likte portvin og på det nærmeste var for avholds å regne, drakk hun alltid opp dette lille glasset. Liksom for å tekkes skipsmegleren og for ikke å såre hans sjenerøse gest hver lønningsdag.

Denne dagen har agurkdama vært helt på den andre siden av byen. Nesten helt ute der flammen står høyt. Hun har hørt at det åpnes en ny butikk i dag.
Fristelsen til å sjekke om det er noen gode tilbud, har ført henne hit. De er så rare disse handlevognene synes agurkdama, så rar farge.
Men det spiller ikke noen rolle for henne. Hun bruker likevel aldri handlevogn uansett. Agurkdama handler nesten aldri mer enn hun kan bære. En pose brune bananer kjøpes her og en pakke batterier fra 10 kroners kurven ett annet sted.

Nå er det snart jul, så agurkdama skal bake. Barnebarnet kommer for å være sammen med henne denne julen. Hun er så glad i smultringene som mormor lager. Må nok handle litt ekstra denne dagen, tenker agurkdama. To pakker delfia fett og en pose hvetemel. Farin og egg må hun også ha.

Det er mer enn hun har handlet på ett sted på ganske lenge. Dette stresser henne litt, og hun må finne en kurv i butikken som hun kan bære alt sammen i.
Vel fremme ved kassen, hvor hun har betalt og holder på og legge i poser, oppdager hun ett egg som er knust. Hun legger lommeboken fra seg ved siden av handleposen og får byttet pakken med egg. Køen er lang, så det skaper litt irritasjon over denne lille avbrytelsen i handleflyten. Tilbake ved posene sine, legger hun ikke merke til lommeboken som har falt ned mellom kartongene med handleposer under disken.

Det er lang vei hjem denne dagen. Hun har vært langt utenfor sitt vanlige område denne gangen. Handleposene gnager i hendene og fingrene føles gradvis mer numne etter hvert som hun tripper av sted. Hun bytter til stadighet grep og skifter ofte posene fra den ene til den andre hånda.

Endelig er hun der. Oppe på toppen av den lange bakken. Der bak busskuret har hun en pose liggende skjult i snøen.

Hun er hjemme nå. Det er allerede sent på ettermiddagen, nesten kveld. Agurkdama legger over i en jerngryte de to pakkene med delfiafett. Hun må jo få smultringene ferdig til jul. Hun skrur på kokeplaten før hun bretter sammen plastposene og legger dem fint i en skuff. Uff, der ligger jo den regningen på husforsikringen. Skulle jo vært betalt i går, ja, ja jeg får ta den med til postkontoret i morgen, tenker hun.
I det samme ringer telefonen.

- «Hallo, er det deg vennen min», sier hun. Det er barnebarnet som ringer. Hun er den eneste nære slektningen agurkdama har igjen etter at datteren døde for noen år siden.
-«Har du spist noe i dag da mormor?»
- «Bare noen brødskiver i dag tidlig» svarer hun.
- «Du må jo spise noe mormor, kan ikke sulte deg slik skjønner du vel, unne deg noe godt til middag».
- «Jeg sparer jo alt til deg vennen min vet du, pengene og huset blir jo ditt en dag forstår du».
-«Jeg kommer i morgen mormor, det husker du. Da skal vi lage noe godt sammen å kose oss. Ha det godt da, vi sees i morgen»
I det hun legger på røret, kommer hun på at hun har jo ikke lagt pengene hun hentet på postkontoret i kofferten .

Inne på soverommet henter hun frem den gamle attasjè-kofferten etter mannen. I den ligger det bunker med sedler hun har spart. Alle sedlene er sirlig ordnet og ligger riktig vei, med strikk rundt hver bunke. Det er nesten 3 millioner i kofferten nå, etter år med sparing. Hun henter håndveska fra entreen. Men hvor er lommeboken? Den har jeg jo alltid i veska, tenker hun. Kanskje har jeg lagt den i kåpen! Hun løper ut i entreen igjen. Kjenner på kåpelommene. Men ingen lommebok. Hun kjenner varmen brer seg og det er like før hun blir grepet av panikken. Hvor kan lommeboken være? Hvor hadde jeg den sist? Jo, jeg hadde den på butikken! Hun løper inn på soverommet igjen, griper med seg noen hundrelapper. Jeg må komme meg til butikken fort, tenker hun. Drosje…..men hvordan får jeg tak i drosje. Hun tenker seg litt om. Telefonkatalogen selvfølgelig. Hun blar med skjelvende hender. Der er nummeret.
-«Hallo, jeg må ha en taxi! Fort..»,stotrer hun.
Hun slenger på seg kåpen, griper håndveska og skritter raskt ut til den ventende drosjen.

- «Kjør meg til butikken! Den helt der ute, den nye du vet! Lommeboken min, jeg må ha glemt den der skjønner du»
Turen ut til butikken kan ikke gå fort nok for agurkdama. Hun banker hele tiden med den ene foten mot gulvmatta, som om hun tramper takten til musikken i drosjen.

Der er de fremme ved butikken. Hun hinker raskt inn og styrer rett mot kassa.
- «Lommeboka mi, har dere funnet lommeboka» ? Hun har håp i stemmen.
- «Nei vi har ikke funnet noen lommebok, er du sikker på at du har mistet den her» ?
Agurkdama ser spørrende og fortvilet mot kassadamen.
- «Vær snill og ring til meg visst dere finner den da» !
Hun går med bøyd nakke til den ventende drosjen.
- «Kjør meg hjem! Ingen lommebok», sier hun til drosjesjåføren, med nesten gråtkvalt stemme.

Turen tilbake virker som den lengste noensinne for agurkdama. Før den lange bakken må de vike til side. Det er to-tre brannbiler som hastig må frem, blinkende med blåe lys. Agurkdamen får nesten ilninger nedover ryggen. Tenk om! Det kan da vel ikke være?

De store avisoverskriftene neste dag:
«Hus brant ned til grunnen! Smultgryte tok fyr. Eldre kvinne heldigvis ikke hjemme!»