Under en stein i skogen

Det er noe eget med det som ligger under en stein i skogen. Noe hemmelighetsfullt, noe mystisk – noe som får oss til å lure på om vi kanskje, bare kanskje, skulle ha latt være å snu den.

For hva finner man egentlig der, under en sånn stein?

I teorien burde det være ganske enkelt: litt jord, noen maur, kanskje en ensom tusenbein som ser ut som den har eksistensiell angst.

Men nei, det er aldri så enkelt. For når man først løfter på steinen, trer man inn i en parallell verden, en mikrokosmos der markens små beboere ser på deg med øyne de ikke har, men som du likevel føler at de har.

Maurene, for eksempel, reagerer alltid som om du nettopp har sparket inn døra til huset deres midt på natta. De løper i alle retninger, panisk letende etter ungene sine, mens de skriker – i det stille, selvsagt, for maur er jo ikke kjent for å ha lunger.

Og så er det den ene rare skapningen du aldri har sett før. En slags hybrid mellom en bille og en alien fra en dårlig science fiction-film.

Du ser på den, og den ser på deg – eller du innbiller deg at den ser på deg, for igjen, ingen av disse vesenene har synlige øyne.

Men du skjønner likevel at du nettopp har forstyrret dens hemmelige livsprosjekt, et prosjekt som kanskje har pågått i flere år.

Men hva om det ikke bare er småkryp som bor der? Tenk om det ligger en skatt under steinen? Gamle vikinger kunne jo ha gjemt en gullring der for tusen år siden! Eller en middelaldersk munk kan ha mistet sin siste gullmynt under en skogstur med uheldig utfall.

Tenk om du finner en gammel kartbit som leder til en skjult hule full av glemt historie?

Eller verre – hva om det ikke er en skatt, men en forbannelse? Alle eventyr forteller oss at man aldri skal plukke opp mystiske ting i skogen. Hva om du vekker noe? En gammel ånd, en skogsnisse, eller enda verre – en ilter, underbetalt kommunearbeider som har gravd ned noe ingen skulle finne igjen?

Det er rart hvilke tanker som slår inn i skallen på deg der du beveger deg på gamle stier. på tur oppover denne "Stordalen" og barndommens lekeplass. Hoppende på gresstuster og lyngknoller i dette trolske landskapet og tette skogen.

Så står du der, med steinen i hånda, mens eksistensielle tanker om livet, universet og ubehagelige insekter surrer i hodet ditt.

Burde du legge den pent tilbake? Burde du løpe? Burde du starte en blogg om alt du har funnet under steiner?

Til slutt gjør du det eneste fornuftige: Du slipper steinen med et lite dunk, klapper hendene fornøyd sammen, og later som om du aldri var der.

For noen hemmeligheter har det kanskje best under en stein i skogen.

Sjallabais og ha en god dag.