Det hender du står ved komfyren. Tar et glass vin mens du mekker dagens middag. Ofte fordi det er godt med et lite glass sånn en fredag ettermiddag mens armene går og spennende retter blir til.
Denne gangen er det litt i sorg at du hiver innpå et glass.Følelsen av melankoli å oppgitthet over urettferdigheten i verden.
Du har nettopp kommet hjem etter et besøk hos en gammel venn. Denne har ramlet ut og er blitt innstallert på hjem.
Minnet er ikke der. Alle stunder vi hadde sammen er som visket ut.
Et stort smil møter deg når du låses inn og en ung pleier leder deg inn i lokalet hvor min venn sitter sammen med flere likesinnede.
Du tror kanskje han kjenner deg igjen. Blikket lyser opp men man vet at dette bare er en maske.
Det er ikke min venn som sitter der. Det er bare skallet . Riktignok ligner replikkene hans den gamle kompis, når jeg slår opp en spøk vi kunne le av den gang.
Men det er lite respons ellers. Ikke noe oppfølgende spørsmål når jeg forteller at jeg tenker "gå nedover" eller "vestover" som vi pleide si.
Rommet er lite og spartansk møblert med et bord og to lenestoler samt en seng og nattbord.
TV`n står mørk og urørt. Vi setter oss litt inn i hvordan slå den på. Jeg finner et program som man tenker kunne fenge en gammel brøytesjåfør. Program med tunge kjøretøyer og kjettinger.
Men akk så feil en kan ta. Oppmerksomheten faller straks på noen brosjyrer om litteratur fra krigens dager.
Der får jeg et lite foredrag om krigens helter fra1940 og deromkring. Narvikfronten og Kalingrad. Navn på krigshelter og antihelter kommer på rad.
Dette går i loop og jeg kan til slutt hele scenarioet om tilbaketrekkingen av de tyske troppene fra Bjørnfjell.
Alt dette mens skjorta kneppes opp og igjen utallige ganger mens merkelappen i nakken studeres gjennomgående.
"Hugo Boss" står det under en lapp med påklistret hans eget navn.
Det er vanskelig å få en gjennomgående dialog, sånn at det blir kun tørre vitser fra meg som han ler av.
Jeg vet nesten ikke hvordan jeg kan nå inn til ham.
Jeg husker han og jeg kunne synge sammen i ungdomsdagene.
Vi kunne nærmest på rams alle sangene fra Ole Paus den gangen på sent syttitall.
Så jeg prøver meg med noen strofer fra reportoaret fra den gang.
Han våkner straks til live. Som å slå på en jukeboks og han synger med å husker tekstene som om det var i går.
Nå må jeg snu meg litt vekk å tørke bort en tåre og en klump i halsen stopper meg å stemmen blir tykk..
Min gamle gode venn er "tilbake".
"Nå kan du se selv min venn, hvor dine drømmer har ført deg hen. La vinen stå. Der er ingen hjelp å få, men en ganske alminnelig arbeidsdag som venter deg........."