Til Frank

Så var tiden der du gode gamle venn.

Man har snart ingen nære og kjære barndomsvenner igjen.

Frank var en av mine barndomsvenner og forholdsvis nære slektning. Han var søskenbarnet til min mor og sønn av Onkel Ingvald som vi kalte han og Anne Marie som begge også er borte.

At du skulle forlate oss nå. Så altfor tidlig. Så mye igjen som du hadde å gjøre. Nylig utvidet hjemmet med ny garasje. Dette forteller at du hadde drømmer. Hadde fremtidsvyer som du hadde troen på.

Du var en som alltid var tilstedet når en kom til Kårhamn. Hjelpsomheten lå uttapå og du rykket alltid ut når vi trengte hjelp med noe. Enten vi trengte flytte en palle eller trengte båtplass for å "beise sjarken".

Hjelpsomheten din strakk seg ofte over dine egne behov.

Dessverre lyttet du aldri på din egen kropp. Tok sjelden affære om "ondtene" stakk litt her og der. Tror ikke man tar mye feil om jeg tipper vi kunne hatt deg mange år til hvis du hadde tatt tiden til å tolke signalene når du kjente deg litt "pjusk".

Din beskjedenhet tross utadventhet når du du måtte "mingle" i sosiale settinger. Så var dette ikke nok til at du ville åpne deg for oss , eller klage. Du led heller i stillhet og det ble trasig. Mest for oss som sitter med blødende hjerte og tusen spørsmål.

Vi hadde i tidligere år og i ungdomstiden ukentlig kontakt og mange og utallige morssomme treff. En gang i tiden da du var pengemaskin og hundrelappene tøt ut av skjortelommene, tok du meg med på en eventyrferd jeg aldri har glemt.

Jeg hadde akkurat kommet hjem fra Bottenvika i min Fiat 128. Du var på Findus som fisker og romgast. Plutselig sto du i døra til gutterommet hos meg. Hvor har du vært? Spør du. I Sverige,.sier jeg!

Vi dit, sier du. Selv om jeg var kommet hjem for en time siden lot du pengene tale og vi var vei før motoren hadde rukket å bli kald.

Det var bare for oss å dra ned til "Karlstad" som vi sa den gang når vi skulle på Bil og Bo. Her var det bare å toppe tanken med 98 oktan og etterfylle litt motorolje.

Det ble ikke stopp før Umeå og fergen over til Finland.

Her ble det etterfylling av taxfree på Finlandsbåten og noen dansetrinn i baren samt noen deprimerende tangolåter. Ellers gikk ferden opp Finskekysten med utallige campinghytter og hoteller, samt mye latter og moro.

Kårhamn blir aldri det samme uten deg. Det var du som holdt i trådene der i bygda og ga et skinn av liv til samfunnet der.

Hvil i fred du gode venn.

Låten her gjenspeiler ikke vårt vennskap, men er musikk som jeg vet Frank likte å lytte på den gang vi herjet sammen.

"Den lycka som vi känner, låt den stanna livet ut

Och när jag kommer fram till dagen då mitt hjärta slutar slå

Då ska du tänka på de stunder som var vackrast i vårt liv"

https://youtu.be/0wsdRwylUu4?si=H3Roe7I1ylTIkLJg