Vi har skrevve ætter!
Før i tida, den gangen da hårvann het Brylcreem og ungene ble sendt ut for å leke i fjæra uten hjelm og refleksvest, hadde vi en seremoni som het "å skrive etter".
Det var en høytidelig handling som krevde både tålmodighet og finmotorikk, for vi måtte fylle ut en bestillingskupong – med penn!
Man bladde gjennom katalogen fra Sparkjøp eller Ellos med en ærbødighet dagens ungdom bare viser mobilen sin.
Det var som en bibel for oss handlekåte nordmenn. Der var alt vi kunne ønske oss: bukser med press, gensere i «nylonstretch» og elektriske apparater som kunne steike egg og brenne kaffen samtidig.
Så, med krum nakke og tunga i munnviken, fylte vi ut kupongen. Postnummeret måtte være riktig, ellers havnet bestillingen din i en tilfeldig postkasse i Lørenskog.
Deretter brettet vi papiret sirlig, la det i konvolutten, slikket på frimerket (ja, vi slikket det, for det fantes ikke selvklebende luksus den gang) og spaserte til postkassa med en følelse av triumf.
Og så... begynte ventetida.
Tre uker. Minst! Det var en mental prøvelse som gjorde oss til det utholdende folkeslaget vi er i dag. Vi sjekket postkassa hver dag, som en vaktbikkje på vaktskifte. Kom det en pakke?
Nei.Neste dag? Nei.Etter to uker begynte vi å tvile: Hadde vi skrevet feil artikkelnummer? Ville posten gå konkurs før vi fikk genseren med reinsdyrmotiv?
Men så! En dag lå det en gulkvit pakkelappi postkassa. Den var hellig! Vi sprang til postkontoret, hvor vi måtte stå i kø bak en gubbe som skulle løse inn en sjekk på 37 kroner.
Og endelig – pakken var vår!
Vi rev den opp med forventninger på høyde med julekvelden.
Og hva fant vi? En genser i en farge vi ikke husket å ha bestilt. En bukse to størrelser for stor. Og en hårføner som blåste varmere enn ovnen hjemme.
Men vi klagde ikke. Vi var vant til at livet ga oss små overraskelser.
I dag? Tja, vi klikker et par ganger på mobilen, og dagen etter står postmannen på døra
med pakken.
Ingen venting. Ingen spenning. Ingen postkøer med gretne trygdeinnskytelser.
Nei, det var noe eget med den tida da vi skrev etter. Kanskje vi ikke alltid fikk det vi trodde, men vi fikk i det minste spenninga på kjøpet.
Ha en fin uke.