Jeg var 16 år den gangen i 1974 da vi kom flyttende hit til "byen", familien min og meg.
Til og begynne med leide vi leilighet ytterst i fjorden her.
Bodde delvis sammen med en gammel kjenning av pappa det første året.
Stort hus i Nedreveien. Jeg fikk rom i kjelleren nær utgangsdøren.
Jeg hadde jo delvis allerede bodd her tre år tidligere på internatet Fjordtun.
Jeg var dermed allerede godt kjent i miljøet her. Knyttet til meg noen venner jeg satte spesielt pris på. Vidar, Leif Ketil samt noen andre litt mer perifere typer.
Vidar kom drassende med dette søskenbarnet sitt som var noen år yngre enn oss. Var vel ikke mer enn 13 år den gangen Odd Arne. Han klarte til tross for aldersforskjellen og få seg en plass i den lille kretsen vår. Tre år var jo betydelig i denne aldersgruppen vi var i, men han gjorde seg så bemerket med den fine fremtoningen og gode lune humøret sitt at han ble raskt innlemmet.
Odd Arne var musikeren, god på gitar.Han var også klovnen i den forstand at han kunne lage moro av lite og muntret opp med sine morssomheter. En gutt man fort ble glad i.Som tidligere nevnt ble det ofte at han var med oss på turer og utflukter både med og uten drikke.
Noen år senere da jeg hadde tatt lappen skulle vi på en "Road Trip". I lånt WW Transportervi fikk av Odd Arnes eldre bror bar det i vei mot Bjørnlia. En kamerat av oss Ronny, jobbet dengang i "Televerket" som det het dengang. Der fløy han rundt, strekte kabler og knipset ledningeri hop med scothlock som var en slags "sukkerbit" vi kjenner fra elektrikerbransjen.
Han hadde tilgang til denne hytta som var en rekreasjonshytte for de teleansatte.
Vi dit. Bussen var en åtteseter så det var bare for Odd Arne og meg å fylle denne med så mye damer som sitteplassene tillot.
Daille som han ble kaldt, med gitar i baksetet og omringet av damer med med fuktige øyne, bar det i vei oppover mot Repparfjorden.
Den gamle WW-bussen var egentlig et vrak og kompresjonen i motoren var på lavmål. På "gamleveien"opp Repparfjorddalen ved campingen og videre kunne det være noen bratte kneiker.
Dette orket ikke den gamle bussen slik at da var det for Odd Arne og alle damene ut og skyve. Dette gjentok seg et par ganger til vi endelig var oppe på skaidisletta og kiosken. Her vanket det pølser fra kiosken og cola til jentene og oss selv.
Resten av reisen var kun en parademarsj frem til Bjørnlia, akkompagnert av Odd Arnes klimpring på kassegitaren.
Odd Arne, en god venn man savner ofte .
Låten som jeg alltid forbinder med ham. Og kom ut samme året vi ble kjent.
"Sweet home Alabama"