Nå da Steve Harley gikk bort kom jeg plutselig til å minnes min suverene venn Odd Arne fra syttitallets lykkelige tid.
Låten "Make me smile", kom som dalende ned og jeg fikk Odd Arne i tankene.
Daille som han kaltes i nære kretser.
Jeg kan ikke huske om han aksepterte navnet.
Men hans søster mente navnet kom av at han som liten knatt, ikke kunne si Odd Arne.
Odd Arne var en fyr som var overbærende med det meste, lot seg aldri vippe av pinnen for noe som helst .
Ja,man kan betegne han som det snilleste og beste mennesket jeg kan huske blant vennekretsen. En omgjengelig og morssom fyr å være sammen med.
Man ble glad å være i lag med han.
Muntret opp og fikk alltid oss andre å le.
Odd Arne var en rocker. Tøff med gitar. Langt hår, slengbukser og platåsko. Fy fan hvor han kunne rocke stemningen med sine riff.
Han var "vår" Alice Cooper .
Jeg har ennå den gamle vinylplata med Alice Cooper jeg fikk av han.
Odd Arne ble immun mot brunt brennevin den gang vi tyllet i oss en hel flaske "Cape Brandy ". Han rørte aldri noensinne slike saker etter å ha vrengt magesekken utover stuebordet hos oss på sommerhuset i Kårhamn.
En lærepenge han alltid husket.
Odd Arne hadde sin Evy. De var som erteris. Alltid sammen. Som to kloninger av Bonnie & Clyde.
Han i sin rockete stil med jeans og dongeri. Hun i sin side skinnkåpe og lange hår. En gudinne av en dame som kunne ta pusten av de fleste.
Jeg tror hun må ha vært hans livs kjærlighet. Selv om de to skilte lag mener jeg han aldri glemte henne og hadde en plass i hjertet for Evy helt til sin død.
Odd Arne forlot oss så altfor tidlig.
Daille var 14 år da denne kom ut i 1975. Han var i startgropa og klar for det spennende livet som ventet på han.
"You've done it all,
You've broken every code,
And pulled the rebel to the floor.
You spoilt the game, no matter what you say.
For only metal -- what a bore!
Blue eyes, blue eyes,
How come you tell so many lies?
Come up and see me, make me smile,
Or do what you want, running wild"