Jeg er en samler. Ikke en sånn som løper etter antikviteter med lupe og mistenksom mine, eller går bananas på Finn.no etter Tupperware-lokk som matcher 80-tallsbeholdere. Nei, jeg samler på historier. Fortellinger. Rare episoder. Menneskelige små sprell. Alt det som får verden til å riste litt i sømmene og som minner oss på at vi alle egentlig går rundt med skjorta litt skeiv og en knapp som aldri ble kneppet helt. Det er ikke bare noe jeg gjør – det er nesten som et kall. Et slags lavmælt presteskap i det latterlige. Jeg lærte det av faren min, som var en slags kombinasjon av skrønemaker og krigsherja poet. Han kunne sitte og stirre ut av vinduet i flere timer og plutselig si: «Så du den der katten som hoppa så skjevt over gjerdet? Han har garantert vært gift.» Sånt kunne få han til å le lenge, med hodet lent tilbake og skuldrene ristet av latter og levd liv. Han lærte meg å stå litt på sida. Ikke gå midt i flokken. Ikke være den som roper høyest, men heller den som hvisker noe artig