Jeg er en samler.

Ikke en sånn som løper etter antikviteter med lupe og mistenksom mine, eller går bananas på Finn.no etter Tupperware-lokk som matcher 80-tallsbeholdere.

 

Nei, jeg samler på historier. Fortellinger. Rare episoder. Menneskelige små sprell. Alt det som får verden til å riste litt i sømmene og som minner oss på at vi alle egentlig går rundt med skjorta litt skeiv og en knapp som aldri ble kneppet helt.

 

Det er ikke bare noe jeg gjør – det er nesten som et kall. Et slags lavmælt presteskap i det latterlige. Jeg lærte det av faren min, som var en slags kombinasjon av skrønemaker og krigsherja poet. Han kunne sitte og stirre ut av vinduet i flere timer og plutselig si: «Så du den der katten som hoppa så skjevt over gjerdet? Han har garantert vært gift.»

Sånt kunne få han til å le lenge, med hodet lent tilbake og skuldrene ristet av latter og levd liv.

Han lærte meg å stå litt på sida. Ikke gå midt i flokken. Ikke være den som roper høyest, men heller den som hvisker noe artig til sidemannen mens alle andre klapper på feil sted i nasjonalsangen.

 

Det ble terapi for meg. For verden er ikke enkel å forstå, særlig ikke når du sjøl er litt oppstykket innvendig. Det er rart hvor mye du kan få tak i når du setter deg ned og skriver – og begynner å skrelle lagene.

 

 En hverdagssituasjon kan plutselig vise seg å romme hele livets absurditet. Som den gangen jeg ble rørt av en eldre mann som pratet høyt med støvsugeren sin. Ikke fordi det var noe å le av – men fordi jeg skjønte at han trengte å prate med noen, og støvsugeren svarte i hvert fall ikke tilbake.

 

For noen år siden skreiv jeg en tekst om hvor håpløst det er å forstå instruksjonshefter, spesielt for mikrobølgeovner. Det var full av ord som "effektmodus", "roteringsbegrensning" og "start-knapp med flerfunksjonelt minne". Jeg klarte aldri å få den ovnen til å varme noe som helst, men teksten fikk latterbrøl fra en eldre dame. Hun ringte meg og sa: «Du traff mæ midt i hjertet, og det smakte faktisk bedre enn suppa som kom ut av den jævla ovnen.» Og da skjønte jeg det: Det handler ikke om å løse verden. Det handler om å belyse den med nok varme til at folk kjenner seg litt mindre alene.

 

Jeg har aldri vært flink til å være «riktig». Jeg gjør push-ups litt skeivt, baker brød uten å følge oppskrift og sier ting på møter som får folk til å se ned i kaffekoppen sin. Men det er der, i det skeive, at de beste historiene bor. Når noen snubler i en høytidelig tale. Når den gamle tanten sier "Google" som "Gugle" med ærefrykt. Når en postmann spør en papegøye om legitimasjon. Alt det der – det er gull for oss samlere.

 

Og vet du hva jeg har lært? At jo dypere du går, jo mer latter ligger det der. Ikke sånn overfladisk "knis" – men det ekte. Den som kommer når du plutselig ser deg sjøl i speilet og tenker: «Herregud, hva er det jeg driver med?» Og så ler du. Fordi du vet at du ikke er alene. Vi er mange som går rundt og later som vi vet hva vi driver med. Men de færreste gjør det. Det vi har felles, er at vi prøver å få det til å se ut som vi gjør det.

 

Så jeg fortsetter å skrive. Fortsetter å stå på sida av livet og notere. Samle. Ikke fordi jeg tror jeg skal forandre verden, men fordi jeg vet at om jeg ikke gjør det, så forsvinner noe viktig. Et skråblikk. En etterklang. En latter som kunne blitt til stillhet.

Og poenget med alt dette?

 

Jo, det er egentlig ganske enkelt:

Noen må ta vare på det komiske i det tragiske, det menneskelige i det absurde, og det store i det lille. Og hvis ingen andre gjør det, så gjør jeg det. For vi trenger ikke flere perfekte fasader. Vi trenger flere som tør å si at støvsugeren kanskje er den mest fornuftige samtalepartneren vi har hatt hele uka.

Jeg har sett det fra sidelinja lenge. Helt siden jeg var liten, og satt på kjøkkenbenken mens faren min skrelte potetene på sin helt egen måte – med lommekniv, som han sjøl hadde fila ned etter krigen. Han sa at "den beste poteten e den som ikke skriker så høyt når du flår den." Det sier noe, ikke bare om matlaging, men om livet også. Om stillferdig utholdenhet. Om å tåle.

 

Han hadde sett ting jeg aldri fullt ut forsto, men som preget oss begge. Når han våkna skrikende om natta, og jeg listet meg bort og la hånda på panna hans – da ble blikket mitt formet. Det ble skrått. Ikke mistenksomt, men søkende. Og med det blikket lærte jeg å se det rare og komiske i det mørke.

Ikke for å gjøre narr – men for å holde ut. For å forstå. For å puste.

Humoren hans var redninga hans. Og etter hvert ble den redninga mi også. Når du vokser opp med krig i veggene og taushet i gangen, så blir latteren en slags flukt – og en slags bro. Det er rart hvordan et menneske som nesten aldri lo høyt, kunne lære meg å få andre til å riste av latter med ei god imitasjon av en statsminister eller en overdreven predikant. Det var som om han ga meg nøkkelen til noe. Noe som ellers bare ville vært vondt.

 

Så her sitter jeg, som voksen mann – samler av historier, skreller av lag, fisker etter meninger i  vann. Ser opp, ser ned, ser skrått. Skriver fordi det er det jeg kan. Fordi det hjelper. Ikke bare meg, men kanskje noen andre rundt meg også.

For det er det jeg tror på nå: At vi må fortsette å fortelle. Ikke nødvendigvis med store bokstaver eller dramatiske overskrifter. Men med det lille, det skeive, det rare som gir gjenklang. Det som kan få noen til å flire på bussen eller kjenne seg sett i stillhet.

 

Og kanskje er det det viktigste et menneske kan være – ikke den som peker vei, men den som sier: "Du, se der. Der gikk det en historie." Og så samler vi den opp. Sammen.

 

Ha en god dag med forundring i blikket.