Ivar og Gerhard

Så dere fortellingen i går om Gerhard Helskog og Ivar Dyrhaug. Disse to som måtte unngjelde for den ugjendrivelige og kroniske sykdommen parkinson.

Deres desperate forsøk med alternativ medisin. Det italienske eksperimentet med injeksjoner av B1.

Deres tanker om de små gledene i livet. Ting de kanskje i fremtiden måtte avstå. Dette vakre med å stå opp først og skjenke kaffe til sin kjære.

Ivars ironiske ønske om å kunne gå til graven selv – ikke bli båret.

Det var til å få klump i halsen av. Ikke nødvendigvis fordi det var så fryktelig, men fordi det var så… menneskelig. For midt i en tidsalder der folk bruker mer energi på å designe kaffekoppen enn på å skjenke innholdet, står disse to med skjelvende hender og ønsker seg nettopp dét: Å få skjenke kaffe til sin kjære. Ikke få den. Ikke trykke på en app. Skjenke den.

Det sier litt om livet, gjør det ikke? Det er ikke cruiseturene i Karibien, den fjerde hytta på fjellet eller et nytt «livsstilsur» som teller til slutt. Det er ikke antall følgere, likes eller om du fikk gjennomført 10 000 skritt mens du spiste chiapudding og leste selvhjelpsbøker på tredemølla. Nei, det er retten til å tisse stående – eller i det minste finne fram til do uten GPS. Det er evnen til å holde en kaffekanne uten å sende hele serviset til helvete.

Og så har du det italienske eksperimentet da. Injeksjoner av B1. Et desperat forsøk – javisst – men også en påminnelse om hvor langt vi er villige til å gå for å få holde på verdigheten vår. For å ikke bli redusert til en kropp som ikke hører på beskjedene vi sender fra toppen. Vi er villige til å betale i euro, blod og håp, bare det finnes en mulighet for at vi kan gå til graven selv. Ikke bli båret. Det var Ivar som sa det. Men vi skjønte alle hva han mente.

For hva er vel mer dyrebart enn autonomi? Det å kunne si: «Dette gjør jeg selv». Som en sta treåring med sølt yoghurt i håret – eller en voksen mann med parkinson, som nekter å la sykdommen få siste ordet.

Det var sterkt. Og rart. Og vakkert. Og ja, kanskje vi trenger mer av slike fortellinger. Mindre selvforherligelse, og mer selvinnsikt. Mindre kunstig intelligens, og mer ekte klokskap. Kanskje vi skal slutte å tro at livet handler om å vinne, og heller forstå at det handler om å mestre – selv det å miste.

Så takk til Gerhard og Ivar. For å vise at verdighet ikke nødvendigvis ligger i styrke, men i svakhet båret med stil. Og for å minne oss på at det fortsatt finnes helter blant oss. Helter med sprøytemerker i låret, kaffe på skjorta og kjærlighet i blikket.

" I hope you don't mind

That I put down in words

How wonderful life is

While you're in the world"