Bloggen min
Når livet stopper opp
Det begynte så stille. Litt glemsomhet her og der. "Alle kan da glemme hvor de la brillene," sa vi.
Men etter hvert var det ikke bare brillene som forsvant. Det var hele små øyer i bevisstheten som begynte å synke. Stille og umerkelig, før vi plutselig skjønte at kartet over hvem hun var – det holdt på å tegnes på nytt. Eller kanskje viskes ut, sakte, med usynlig blekk.
Svigermor var et menneske man umiddelbart fikk varme følelser for. Hun hadde den typen hender som alltid var varme. Kakeboksene var fulle, og serviset var alltid på stell. Sølvtøy til hverdags, "for livet skal ikke spares på,".
Hun dekket på som om dronningen kunne dukke opp når som helst – eller i det minste tante "Gudrun" fra Sverige.
Så kom dagen hun virkelig dekket på. Alt var klart: krumkaker, sølvbestikk, kakefat på rad og rekke. Det fineste serviset blinket i lyset.
Og hun satte seg til å vente. På hvem? "Gjester," svarte hun. "Jeg har invitert." Men det kom ingen. For ingen var invitert. Ikke egentlig. Bare i hennes egen, nye verden, der grenser og klokkeslett hadde opphørt å eksistere.
Demens gjør det med folk. Den tar et liv som var ryddig og fullt av rutiner, og gjør det om til et rom uten dører. En dag gikk hun på tur. Hadde pakket veska med det viktigste: ei lyspære og noen bilderammer med de kjæreste og næreste hun hadde. Ikke klær, ikke mobiltelefon – nei. Bilder og en lyspære. Ingen visste hvor hun skulle, og kanskje visste hun det ikke selv.
Kanskje lette hun etter lys i en verden som ble mørkere for hver dag.
Og vi, vi prøvde å følge med. Prøvde møte henne der hun var, og ikke der vi ønsket at hun skulle. Vi lærte oss å ikke rette på .
Ikke si "det stemmer ikke", men heller spille med: "Ja visst, vi skal jo i selskap i dag, mamma.
Men først tar vi en kaffekopp."
Og så satt vi der, i nåtiden som hun hadde forlatt, og besøkte henne i fortiden der hun fortsatt bodde.
Demens er ikke bare å glemme navn. Det er å miste seg selv i små biter. Det er å pakke veska og gå, uten å vite hvor. Det er å dekke på bordet og vente, i et selskap som finnes bare i minnene.
Men det er også – for oss rundt – en påminnelse om å være til stede. Å lytte, le, og holde i en hånd som en gang holdt oss. Selv når blikket hennes ikke kjenner oss igjen, så kjenner kanskje hjertet det.
Så vi blir der. Med kaffe, med stillhet, med kjærlighet. Og noen ganger, med noen bilder og ei lyspære i lomma. I tilfelle vi også en dag må finne veien tilbake til lyset.
Til Annie
" Nei det gjør ingenting, hvis det er no bare ring. For jeg finns jo her hver dag..."