Bloggen min
"For når eg ser ein liten fuggel, som svever lavt på gylne vinger. Så plukk eg han ner med mine hender.."
Trodde vi at det fantes noe mer hjerteskjønt enn en liten fuggel på jordet. En snetitting som krangler om en brødbit, en peanøtt eller et frø.
Det senker pulsen og hjertefrekvensen der du sitter og knuger på kaffekruset så knokene er hvite.
For i det øyeblikket glemmer du strømprisene, kneet som verker og nyhetene som dundrer i bakgrunnen som en vondt innstilt vaskemaskin.
Alt det bleikner. Fuggel’n, han bare er. Han har ingen plan, ingen kalender, og han trenger ikke to do-liste.
Han bare hopper litt hit, skakker litt på hodet og sier pipp. Og det er nok.
Vi har blitt så forferdelig flinke til å være effektive at vi har glemt kunsten å glo. Å stirre ut av vinduet uten mål og mening, og bare registrere at fuggel'n sitter der. Og kanskje glor han tilbake, og lurer på koffør du ser så sliten ut.
Og har du sett hvordan de steller seg? Dusjer i snøen, rister fjæra som en liten, elektrisk klut, og så… ferdig. Klar for verden. Ikke noe tøys med hårføner eller matchende sokka.
Og likevel ser de ut som de kunne gått rett inn i en kalender fra bokhandleren.
Og så er det den der lille urettferdigheta: Når fuggel’n kan sitte ute i 20 minus og være fornøyd med et solsikkefrø, mens vi klager hvis vi må gå til postkassa uten votta.
Kanskje er det derfor vi liker dem så godt. Fordi de minner oss om en frihet vi nesten hadde glemt at fantes.
Så neste gang du ser en liten fuggel, ikke spring etter mobilen for å få det perfekte bildet. Bare sitt der. Glo. Og kjenn etter at det kanskje ikke er så ille å være menneske likevel, bare vi av og til oppfører oss litt mer som en fuggel.
For det er ikke så farlig å bare være. Ikke produsere noe, prestere noe, poste noe. Fuggel'n bryr seg verken om likes eller algoritmer. Han driter – bokstavelig talt – i sånt.
Og det må være en befrielse. Tenk å kunne lette fra et gjerde og bare være med vinden. Ikke vite kor du skal, men dra dit den bærer. Og om det ikke var en god plass – vel, da flakse du bare videre. Ikke noe utredning, ikke noe prosess eller utvalg. Bare vinger og magefølelse.
Og det er kanskje der vi mennesker har rota det litt til. Vi har analysert bort intuisjonen og planlagt oss vekk fra nuet. Vi står med fjeset planta ned i en skjerm og leter etter mening, mens fuggel’n lander på rekkverket og er meninga.
Og så er de så stille. De skravler riktignok, kvitrer og piper, men aldri for å fylle tomrom. Aldri for å overdøve. Bare for å si: «Hei, jeg er her. E du der?» Og det holder.
Det er kommunikasjon på lavbluss. Ingen tirader, ingen caps lock, ingen "se meg". Bare... kvitt.
Æ huske bestefar, han brukte å sitte i timesvis ved vinduet og se på småfuggel'n. Kaffekoppen aldri mer enn halvvarm, skuldrene lavere for hver dag. Og når jeg spurte ka han så på, svarte han: "Fuggel’n vet ka han gjør. Det e vi som har rota det til." Den gang skjønte jeg det ikke. Nå gjør jeg det.
Kanskje vi skulle latt være å jage så voldsomt. Slutta å sammenligne oss med naboen, søstera, sjefen, treningsinstruktøren på YouTube.
Bare vært fornøyd med den lille flekken vi har i sola. Som en trost på plenen. Ikke den største, ikke den peneste, men en del av symfonien.
For verden trenger ikke bare ørn og påfugl. Den trenger spurv og meis og skjære og stær.
Og den trenger oss – men kanskje litt mer fuggel, og litt mindre fjas.
Så i morgen tidlig, når du hører den første kvitringa gjennom vinduet, ikke snu deg rundt og dra dyna over hodet. Lytt. La den få komme inn, den lyden. Som ei påminning om at du lever, at det e liv der ute, og at det ikke e meninga at du skal forstå alt. Du skal bare være med.
Som en liten fuggel. På lavt svev. På gylne vinger.