Bloggen min
Mens "krompen" er på sjarmoffensiv og besøker Briskebyskolen. En skole preget av hørselshemmede som har ett topp skoletilbud her og nok fortjener en sånn "boost" som det vår flotte kronprins kaster rundt seg.
Selv blir jeg overfalt som den Tom Cruise look alike jeg tydeligvis er for salgsivrige tenåringsjenter som har beleiret inngangspartiet ved Coop Extra.
Nå, nå tenker dere. Tom Cruise du liksom.
Å det tenkte jeg selv også når jeg entret kolonialen ikledd mørke pilotbriller, snauklippet, og med armylignende sort jakke. Ja, nesten som Tom Cruise.
De bare overrumplet meg og kjørte hard salgskampanje mot meg.
De var titalls jenter, sånn i 14-15 års alderen.
De solgte maiblomst for NKS.
De ble straks oppmerksom på meg. De sto på begge sider av inngangen både på sida med handlevognene og resten av gjengen satt på stoler mot flaskereturen.
De kjørte straks intens smiskekampanje mot meg.
Skrøt meg opp i skyene hvor tøff jeg var med solbrillene og jakken, de mente jeg så ut som en Tom Cruise look alike og fremstod bare helt smashing.
De skulle selge denne maiblomsten og hadde bare "det" salgstekke. Gikk hardere og hardere på meg med smiger og godord.
Av natur er jeg nokså nedpå og lar meg aldri smigre ved første forsøk. Jeg holdt igjen, bare for at disse flotte og pågående jentene ikke skulle vinne.
Men det var nesten umulig. De jobbet i team, som små veltrente selger-commandoer. Én holdt øyekontakt, én smigret, én tilbød meg blomsten før jeg rakk å protestere, og én sto klar med vippsnummeret. Jeg følte meg som målet i en avansert psykologisk operasjon — Operation Charming Cruise.
«Du kler de brillene så sykt godt, det er nesten ulovlig,» sa ei med rosa hettegenser og et salgsblikk som kunne solgt is til Grønland.
«Hvis du kjøper av oss, så får du ikke bare en blomst – du redder faktisk verden. Og du får Tom Cruise-feelingen med på kjøpet!» sa en annen, og blunket med en overbevisning som kunne fått selveste kronprinsen til å åpne lommeboka.
Til slutt måtte jeg gi meg. Ikke fordi jeg ble lurt, men fordi jeg ble overkjørt av pur entusiasme og en uvanlig grad av psykologisk presisjon. De visste at jeg, som mann i øvre sjikt av livets maraton, ikke kunne stå imot denne rene energien.
Jeg vippset en 50-lapp og fikk en maiblomst jeg nesten følte jeg hadde betalt for lite for, så mye som jeg hadde fått igjen i ren bekreftelse og heder.
Jeg gikk inn i butikken med blomsten i lomma og et lite, usynlig «Mission Accomplished»-banner vaiende over hodet. Og i speilet på kjøleskapet inne på kjøttavdelingen fanget jeg et glimt av meg selv – og for en kort, magisk stund... så jeg det selv.
Tom Cruise.
I hvert fall på en tirsdag, i mai, foran Coop Extra, med en maiblomst i lomma.
Så der gikk jeg altså. Med maiblomsten pent dandert i jakkelomma, som en slags hybrid mellom veldedighetsambassadør og actionhelt fra B-laget. Jeg hadde ikke gått fem meter inn i butikken før jeg innså at jeg var blitt... rekruttert.
For mens jeg plukket med meg et brett med makrell i tomat og vurderte om jeg skulle våge meg på ukas ostetilbud (som så mistenkelig svett ut), begynte ryktet å spre seg i gangene.
«Der går han som ble sjarmert i senk av 9.-klasse ved ungdomsskolen.»
Jeg følte blikkene fra folk ved frossenvarene. Ikke fiendtlige blikk altså. Mer sånne som sier: «Vi så det. Du ga deg. Du ble maiblomstet.»
Og ærlig talt? Jeg bar det med stolthet. For det er noe rørende med ungdommer som gidder. Som ikke bare sitter hjemme og swiper høyre og venstre på livet, men faktisk går ut og konfronterer voksenverdenen med blomster og pågangsmot. At de gjør det iført hettegensere, tyggegummi og selvtillit fra TikTok — det får vi bare leve med.
Ved kassa prøvde jeg å virke nonchalant. Legge varene på båndet med verdighet. Men kassadama så ned på blomsten, så opp på meg, og nikket sakte. Et slags stille: «Vi vet begge hva som skjedde der ute.»
På vei ut igjen ble jeg møtt av jubel. Ikke overdreven altså. Men en slags kollektiv oppstandelse av jentegjengen, som klappet forsiktig da jeg passerte. Som om jeg var siste løper i Holmenkollstafetten og kom haltende inn til mål med maiblomsten som stafettpinne.
Jeg løftet hånda i en slags uoffisiell hilsen. Litt Tom Cruise, litt Oddvar Brå.
En av jentene ropte: «Vi sa jo du var kul!»
Og akkurat da, i det øyeblikket, kjente jeg det. Ikke bare at jeg hadde bidratt til en god sak. Men at jeg — en mann som vanligvis ikke klarer å si nei til verken osteboller eller månedens tilbud på grillpølser — hadde blitt sett.
Så ja. Kronprinsen besøker Briskebyskolen og sprer kongelig glans.
Men jeg? Jeg sto i skytterlinja utenfor Coop Extra og tok imot hele salgsstyrken fra ungdommens fremtid.
Det står respekt av det også. Kanskje ikke blått blod, men i det minste blå maiblomst.
Og sånn er det blitt, dere. Verden snurrer videre, med sine store statsbesøk og små øyeblikk utenfor dagligvarebutikken. Det er kanskje ikke alltid vi havner på forsiden av Se og Hør eller får hilse på kronprinspar og ministere med pressekorps på slep.
Men av og til, midt mellom ukestilbud på kjøttdeig og gjenglemte handlevogner, skjer det noe som minner oss på at vi fortsatt har en rolle å spille.
Om så bare som dagens Tom Cruise.
For livet handler ikke bare om de store seirene. Det handler om å tørre å bli sjarmert av 14-åringer med blomster og glimt i øyet.
Det handler om å slippe garden litt, la seg overtale, og kanskje — bare kanskje — oppdage at det finnes mer varme i et maiblomstsalg enn i tusen velmenende motivasjonstalere.
Så til deg som går rundt og tror at du ikke gjør noen forskjell – husk dette: Selv en halvvoksen mann med pilotbriller og handleliste kan være dagens helt. Ikke fordi han reddet verden, men fordi han stoppet opp, smilte, og lot seg vipps-e i hjertet.
Og blomsten?
Den står nå i penneholderen min og minner meg på noe viktig:
At av og til må vi la oss selv bli lurt. For det er i det uventede, det ukomfortable og det smått absurde at magien bor.
Mission accomplished.